Sykdom, nytt prosjekt og bilder

I dag bestemte jeg meg for å bli hjemme fra prosjektet. Jeg har hatt en stygg forkjølelse, hoste, litt feber og øyreverk i 6 dager nå og tror jeg trenger hvile for å bli frisk. 

Jeg vurderer å bytte prosjekt. De andre jentene som jobbet sammen med meg på prosjektet bestemte seg for at de ikke ville fortsette, og jeg tror det blir for vanskelig å ta seg av det helt alene. Jeg har blitt tilbudt å jobbe inne på sykehuset i Mapusa. Dette er et svært sykehus og her har de stort behov for folk som vil jobbe frivillig. Dette er et helt nytt prosjekt, jeg blir ei av de første fra Green Lion som jobber her. Så vidt jeg har forstått så blir jeg opplært til å sette injeksjoner, stelle sår osv.

I helgen reist vi til Palolem Beach, det er ca 2,5 time kjørtur fra hvor vi bor. Dette var den perfekte plassen til å lade opp ny energi. Myk sand, varm og ren sjø. En mye vakrere strand enn de som er rett rundt hjørnet fra Assonorra hvor vi bor. Det ble lange late dager med soling og god mat. Jeg hater å ligge rett opp-ned på stranda for soling, så jeg kjøpte meg en luftmadrass. Da fikk jeg sol på kroppen, samtidig som jeg ble kjølt ned av sjøen og hadde det kjekt i bølgene...en perfekt kombinasjon. 

Jeg var ikke forberedt på hvor kaldt det skulle bli om nettene i det skuret jeg bodde, og tok ikke med meg noen ekstra klær. Shorts, singlet og en lakenpose var ikke nok til å holde varmen, så selv om helga var herlig så gjorde den ikke godt for helsen. Det er vinter her nå, så det blir veldig kaldt om nettene og kjølig og godt om morningene - men fortsatt 30 grader i skyggen over dagen.

Noen bilder fra de siste ukene:

Vi feirer en god dag på prosjektet med en Kingfisher i bakgården vår

Turist på Palolem Beach

På båttur. De bjelkene som vises i begge hjørner på bildet er noe båteierne fester på en side av båtene for å kunne ta dem opp på land i slutten av dagen.

Indisk mat - lett blanding av litt av hvert

Vi besøkte en krydderplantasje. Der fant jeg denne mannen som ruller sigarer fra en eller annen "farlig" plante.  Jeg kjøpte noen sigarer for å teste ut, de havnet fort i søppelet.

Sykkelbåttur i 40 varmegrader...

Lager middag på indisk vis

På bussen

På fiskmarkedet. Fisken blir lagt ut på benker uten fat og svetter i sola frem til noen vil kjøpe den, hvis ingen vil kjøpe så er den fortsatt til salgs dagen etter. Her stinker det helt forferdelig, og her gikk vi gjennom hver dag på vei til jobb. På en merkelig måte så begynte jeg faktisk å like å gå gjennom her, å se de samme menneskene og prøve å se om det fortsatt var den samme fisken som i går....rart hvor fort en begynner å føle seg "hjemme" når en har faste rutiner.

Kjøttmarkedet

Fruktmarkedet. Her sitter damene om selger frukt dag inn og dag ut.

En typisk bygg i Panjim. Men i India kan du finne det meste, også en "Party Shop" i et bygg som ser ut som det snart faller sammen.

Øver yoga-moves i parken tidlig morning

Dusagar falls - Indias nest høyeste foss. De lokale guttene benytter morgenen til bading i det kjølige vannet.

Bergljot blir ranet av en apekatt

Vi besøkte "Old Goa". Her finner en mange kjempe gamle katolske kirker.

En mor som har lært datteren sirkustriks for å tjene penger.

Gjest i andres brutale virkelighet

Den siste uken har vært utrolig vanskelig, både for kropp, hjerte og sjel. I dette blogg-innlegget forteller jeg ting akkurat som de er, så ikke les hvis du ikke vil vite.

Vi jobber på Mother Theresa hjemmet i Panjim. Dette er drevet av nonner og her bor det foreldreløse barn, gravide damer som har måttet flykte fra familien/blitt sendt hit av familien pga. uønsket svangerskap, og gamle damer som familien ikke ønsker i hjemmet lenger fordi de er vanskelig å ta vare på. Noen av barna er handikappet, noen av de gravide damene er psykisk utviklingshemmet og de gamle damene har både fysiske og psykiske lidelser. 

Nonnene er noen spesielle vesen, og ser ut til å mangle alt som kalles sosiale antenner. De andre damene som jobber på M.T. er noen snille og andre som ser ut til å mangle et hjerte.

Når vi ankom Mother Theresa hjemmet på mandag møtte oss noe som jeg umulig kunne forberedt meg på. Det første vi skulle gjøre var å treffe barna. Vi gikk inn i et stort mørkt rom som bestod av to rekker med 7 barnesenger hver, i noen av de sov små søte barn. Inne i det store rommet er det et lite rom med 10 senger som står tett i tett, der ligger de nyfødte barna. 

De nyfødte barna får vi ikke lov å røre. De andre barna er i alderen 3mnd - 6år. De som ikke er gamle nok til å gå får vi ikke lov til å holde og kose med, de skal ligge i senga hele dagen og hvis de gråter skal de få mat eller en bleie skal skiftes. Her brukes det ikke noe pampers, men tøybleier som ikke har særlig virkning. Hvis noen har tisset, så må vi skifte alle klær i tillegg til "bleien". 

Det er 3 multi-handikappete barn. Ei av jentene er stiv i hele kroppen, hun kan verken se eller snakke, men hun kan høre oss. Vi koser henne på armen og kinnet og synger/snakker til henne regelmessig i løpet av dagen. Da smiler hun og ler...lydløst. Den andre jenten har en kropp som er vridd merkelige veier, men hun klarer å gå på sitt eget vis hvis vi støtter henne. Hun forstår engelsk, men kan ikke snakke noe særlig, selv om hun er 6år. Hun nekter å spise, og damene som jobber på M.T. til vanlig tvangforer henne. Det er en skikkelig fæl opplevelse å få med seg. De slår en stål skje i tennene henner, vrir øyrene henne, slår, skriker og klyper henne i kinnene...for å tvinge henne til å spise. Å se noe sånt skje, og ikke kunne gjøre noe som helst med det, det gjør vondt i hjertet. Gutten har vannhode og bittesmå vridde føtter. Han er en lykkelig gutt, han smiler hele tiden og elsker musikk.

Vi har sett damene som jobber på M.T. slå en 3mnd gammel baby, og nonnene bruker den eldste handikappete jenten (hun som ikke vil spise) som sirkus dyr når det kommer besøkende (de som gir penger til M.T. får lov til å treffe barna).

Vi er sammen med barna 3 timer hver dag. De er veldig kontaktsøkende og viser store tegn på å ha uteblitt for omsorgssvikt. Vi leker med dem, og gir så mye kos og klem som en person kan gi en annen på 3 timer. Det gjør vondt å ta farvel med de i slutten av morgningen, vi vet ikke hva foregår når vi ikke er tilstede.

I en annen del av huset bor det omtrent 50 gamle damer. De sover alle sammen i et svært rom som består av kun senger, som alle står tett i tett. Damene sitter på en benk hele dagen, hver dag, og venter på døden. De er blitt forlatt her av familiemedlemmer, som synes det er for vanskelig å ta vare på de. De dagene vi har vært der så har vi ikke sett en eneste slektning komme på besøk. Alle damene har en form for psykisk eller fysisk lidelse. Noen av de klarer ikke å gå pga. deformert kropp eller mangel av lemmer. Det finnes rullestoler, men disse blir ikke brukt. Damene får ikke hjelp til bruk av toalettet, de kravler på gulvet, gjennom urin og sikkert utallige bakterier, inn til "badet" (hull i gulvet skjult bak noen gardiner) og håper på å rekke inn der før de må gjøre det de vil bruke toalettet for. Noen av damene blir liggende i sengen hele dagen fordi ingen vil hjelpe de å komme seg opp. De som har psykiske lidelser vandrer i gangen og lever i sin egen verden, de får ingen form for hjelp. Damene får mat og drikke, og det er det. 

I dag ga vi damene en "spa" dag. Vi kjøpte det vi trenge for å stelle negler og gi fot-massasje, det falt godt i smak. 

De gravide damene får vi ikke lov til å treffe, utenom når de tar kontakt selv. Noen av de er som nevnt psykisk utviklingshemmet og har blitt voldtatt, noen av damene er gravide av et jentebarn som er uønsket i familien, noen av damene er over 40 og vil da føre skam over familien med å føde et barn i den alderen. Jeg traff ei av damene i dag. Jeg vil tippe at hun er ca 16 år. Hun er psykisk utviklingshemmet og hun kan verken høre eller snakke. Hun satt seg ned på en benk og jeg spurte om hun ville ha en fot-massasje. Hun tok seg selv på magen og begynte å gråte høylytt, jeg satt meg ved siden av henne og ga henne en stor klem og prøvde å trøste. Damene som jobber der kom da bort, 3 stykker av dem, og begynte å skrike og kjefte på henne og dro henne med inn på rommet. 

Jeg var ikke forberedt på å oppleve alt jeg har opplevd de siste dagene. Jeg føler meg maktesløs og utmattet. Jeg føler meg heldig, samtidig som jeg har dårlig samvittighet. 

Å være en gjest i en så brutal virkelighet som er så vidt forskjellig fra min egen, det gjør vondt overalt, og det setter ting virkelig i perspektiv. 

I India er livet ikke dans på roser.

Bussturer og det daglige liv

Akkurat nå sitter jeg på bakterrassen på mitt "lille" vakkre hus i Asnorra, som er en liten landsby rett utenfor Mapusa. Her bor jeg sammen med 13 andre jenter som også gjør frivillig arbeid i området, 2 ledsagere som er indiske, veldig hyggelige og hjelpsomme og tar godt vare på oss, og så har vi vår egen kokk som heter Letta (en vakker bitteliten indisk dame som vi alle elsker). 

Dette er huset vår. Her inne har vi ikke lov til å spise kjøtt, nyte alkohol eller tobakk.
 Men det har vi låv å gjøre i bakgården

Den siste uken har vært en "intro"-uke, hvor vi har fått blitt kjent med nærområdet, vært en tur på det velkjente Anjuna-markedet, lært å lage indisk mat og så har vi også fått lært litt av språket de snakker her i Goa. De første dagene var vanskelige, det var så mye venting hele tiden. Her snakker vi om "indian-time" og "western-time" , hvis vi får beskjed om av ledsagerne (som er indiske som nevnt tidligere) at vi må være klare om 10min så betyr det altså at vi må være klare om 30-40min. Jeg hater å vente, så dette har vært en stor påkjenning på min tålmodighet. Men nå, noen dager senere, har jeg faktisk blitt like avslappet som et dovendyr.

 Jeg våkner som regel før alle de andre og nyter stillheten (det er ikke bare bare å bo i et hønsehus). Jeg bruker tiden til å vaske klær, dette må vi gjøre for hånd i plastikkbøtter som vi har i bakgården. Jeg liker det faktisk. Det er litt som å ta oppvasken, tiltak men når en har satt i gang så er det egentlig kvalitetstid med mine egne tanker. 

Buss stasjonen i Mapusa

Letta, kokken vår, lager lunsj og middag til oss hver dag. Hun er veldig koselig, men maten smaker som den sikkert gjør i fengsel. De fleste andre jentene kommer fra Tyskland og liker ikke sterk mat, så Letta gjør forsøk på å lage maten mindre sterk og mer vestlig....og det er hun ikke særlig flink til. Men, det er vel bare en del av opplevelsen det også, så jeg spiser det jeg får med et smil og tenker at dette sikkert blir noe å le av når jeg kommer hjem.

Jeg kan ikke si at jeg har fått noe som kan kalles "kultursjokk" ennå. Men er sikker på at det vil komme når vi reiser fra Goa i begynnelsen av desember. Goa er den mest vestlige delen av India, og folk sier at dette kan en ikke kalle "ekte" India. 

Jeg har allerede laget meg mine gode rutiner. Hver kveld sitter
jeg i bakgården  og skriver i dagboken  min.

Den mest "indiske" opplevelsen jeg har hatt siden jeg kom er vel det å ta bussen her. Bussene er pyntet med  blomster og julelys. Det fungerer slik at du må hoppe på bussen så fort du kan, ofte i fart. Hvis du er VELDIG heldig så får du en sitteplass, og som regel er en ikke VELDIG heldig og må stå. Gangen en står i er ca 1meter bred, og når du tror det ikke er plass for mer folk på bussen, så kommer det 20 personer til. Når du skal av bussen så må du presse deg gjennom folkemengden og håpe at du rekker fram til døra før bussen har kjørt forbi ditt stopp. Dette høres kanskje fælt ut for noen, men jeg ELSKER det. Den ene gangen kom jeg så vidt inn på bussen når den begynte å kjøre, og jeg kom meg aldri bak i bussen men ble presset inn til veggen som skiller busssjåfør "rommet" og resten av bussen. Dette var midt på dagen, så det var utrolig varmt. Jeg var omringet av indiske damer og menn som stirret på meg som om jeg var et romvesen. Absolutt en kjekk opplevelse.

I dag reiser vi med bussen inn til Panjim. Der skal vi spise GOD mat og gå på kino for å se en Bollywood-film. Jeg gleder meg.

Jeg har allerede klart å bli syk. Magen fungerer ikke slik den skal, og i går hadde jeg feber. Myggen liker meg godt og de fleste stikkene jeg får hovner opp og blir store som golfballer...

På mandag begynner vi å jobbe. DET blir spennende. 

Første møte med India

Reisen til Goa gikk veldig bra. Vi rakk alle fly og stoppet til om med et par timer utenfor Buckingham Palace i London på veien.

Før Bergljot fant en pinne til meg så var jeg bevæpnet med en våtserviett

Når vi landet i Goa hoppet vi opp i en taxi og kjørte i en time, destinasjon Anjuna beach. Vi tok den første overnattingsplassen vi ble tilbudet (av en supersøt gammel dame og en supersøt enda eldre dame). Der betalte vi 10kr. (100rupies) natten hver, og fikk akkurat det vi betalte for. Vi sov i et skur som holdt på å falle sammen. Dusjen (som det kom tre dråper ut av...sjampoen ble ikke brukt den dagen) og doen (et hål i gulvet) var ute, og vi var nødt å følge hverandre til bruk av disse plassene for å holde lommelykten (a.k.a. den superkule billige nokia-telefonen min). Kvelden brukte vi på å spise fantastisk god indisk mat, svette,  og se på lyn over havet. Når vi kom tilbake til vårt flotte hus skulle jeg åpne en øl vi hadde tatt med oss. Denne hadde Bergljot ristet godt i vesken sin på vei hjem. Så da fikk jeg og resten av rommet en god øl-vask, tror vi trengte det begge to så det var greit. Imens jeg vasket øl fra gulvet fant jeg ut at vi ikke kun var to stk. som delte det vakkre huset, vi var tre. Under sengen lå det en SVÆR kakkelakk (hvordan skriver en egentlig "kakkelakk" ?). Før vi reiste så lovet jeg Bergljot at jeg skulle ta meg av å fjerne alle dyr fra rommene våre hele reisen, jeg visste tydeligvis ikke hva jeg lovet. Men etter en halvtimes kamp så var det så klart islendingen som vant - med en trepinne til våpen.

Fruktdamen vi kjøper melon av

Vi sto opp tidlig torsdags-morning og fant oss en ny plass å bo. Nå bor vi på stranden og har tenkt å bli der til søndag. I går lå vi på stranda hele dagen og badet i sjøen, det var varmt og vi ble rastlause. Så det skal vi ikke gjøre i dag. Inderene er ikke sjenerte og forteller oss hele veien hvor hvite vi er (noe vi er helt klare over og trenger ikke å bli minnet på). Vi forteller dem at vi kommer fra landet hvor sola aldri skinner og å bo der må kunne sammenlignes med å bo i Himalaya. 

I går ble jeg stoppet på stranden av to indiske familier som ville så gjerne ta bilde sammen med meg. Først bilde av meg og ungene, så bilde av meg og konene, og så bilde av meg og mennene osv. Hvorfor ville de ta bilde sammen med meg ? Jo, fordi jeg er så HVIT. 

Hva annet har skjedd ?

• Jeg er blitt solbrent
• Jeg har fått hellig kue dritt i skoen
• Jeg har lært å si 4 setninger på hindi
• Indiske senger er sykt harde, kunne likegodt sovet på gulvet.
• Alle spør om vi er søstre.
• Alle i Goa (både boende og reisende) synes vi er teite fordi vi ikke bruker narkotika. Og vi blir tilbudt å kjøpe hasj annethvert minutt.

Vi blir her på Anjuna Beach til søndag. Da reiser vi til Mapusa hvor vi skal jobbe i 4 uker. Det gleder vi oss til! 

Vår beste venninne som synes vi er utrolig hvite og har tvunget oss til å gi henne indisk lillefinger løfte om  å komme og handle i butikken hennes.

Snakkes om en uke !