Bussturer og det daglige liv

Akkurat nå sitter jeg på bakterrassen på mitt "lille" vakkre hus i Asnorra, som er en liten landsby rett utenfor Mapusa. Her bor jeg sammen med 13 andre jenter som også gjør frivillig arbeid i området, 2 ledsagere som er indiske, veldig hyggelige og hjelpsomme og tar godt vare på oss, og så har vi vår egen kokk som heter Letta (en vakker bitteliten indisk dame som vi alle elsker). 

Dette er huset vår. Her inne har vi ikke lov til å spise kjøtt, nyte alkohol eller tobakk.
 Men det har vi låv å gjøre i bakgården

Den siste uken har vært en "intro"-uke, hvor vi har fått blitt kjent med nærområdet, vært en tur på det velkjente Anjuna-markedet, lært å lage indisk mat og så har vi også fått lært litt av språket de snakker her i Goa. De første dagene var vanskelige, det var så mye venting hele tiden. Her snakker vi om "indian-time" og "western-time" , hvis vi får beskjed om av ledsagerne (som er indiske som nevnt tidligere) at vi må være klare om 10min så betyr det altså at vi må være klare om 30-40min. Jeg hater å vente, så dette har vært en stor påkjenning på min tålmodighet. Men nå, noen dager senere, har jeg faktisk blitt like avslappet som et dovendyr.

 Jeg våkner som regel før alle de andre og nyter stillheten (det er ikke bare bare å bo i et hønsehus). Jeg bruker tiden til å vaske klær, dette må vi gjøre for hånd i plastikkbøtter som vi har i bakgården. Jeg liker det faktisk. Det er litt som å ta oppvasken, tiltak men når en har satt i gang så er det egentlig kvalitetstid med mine egne tanker. 

Buss stasjonen i Mapusa

Letta, kokken vår, lager lunsj og middag til oss hver dag. Hun er veldig koselig, men maten smaker som den sikkert gjør i fengsel. De fleste andre jentene kommer fra Tyskland og liker ikke sterk mat, så Letta gjør forsøk på å lage maten mindre sterk og mer vestlig....og det er hun ikke særlig flink til. Men, det er vel bare en del av opplevelsen det også, så jeg spiser det jeg får med et smil og tenker at dette sikkert blir noe å le av når jeg kommer hjem.

Jeg kan ikke si at jeg har fått noe som kan kalles "kultursjokk" ennå. Men er sikker på at det vil komme når vi reiser fra Goa i begynnelsen av desember. Goa er den mest vestlige delen av India, og folk sier at dette kan en ikke kalle "ekte" India. 

Jeg har allerede laget meg mine gode rutiner. Hver kveld sitter
jeg i bakgården  og skriver i dagboken  min.

Den mest "indiske" opplevelsen jeg har hatt siden jeg kom er vel det å ta bussen her. Bussene er pyntet med  blomster og julelys. Det fungerer slik at du må hoppe på bussen så fort du kan, ofte i fart. Hvis du er VELDIG heldig så får du en sitteplass, og som regel er en ikke VELDIG heldig og må stå. Gangen en står i er ca 1meter bred, og når du tror det ikke er plass for mer folk på bussen, så kommer det 20 personer til. Når du skal av bussen så må du presse deg gjennom folkemengden og håpe at du rekker fram til døra før bussen har kjørt forbi ditt stopp. Dette høres kanskje fælt ut for noen, men jeg ELSKER det. Den ene gangen kom jeg så vidt inn på bussen når den begynte å kjøre, og jeg kom meg aldri bak i bussen men ble presset inn til veggen som skiller busssjåfør "rommet" og resten av bussen. Dette var midt på dagen, så det var utrolig varmt. Jeg var omringet av indiske damer og menn som stirret på meg som om jeg var et romvesen. Absolutt en kjekk opplevelse.

I dag reiser vi med bussen inn til Panjim. Der skal vi spise GOD mat og gå på kino for å se en Bollywood-film. Jeg gleder meg.

Jeg har allerede klart å bli syk. Magen fungerer ikke slik den skal, og i går hadde jeg feber. Myggen liker meg godt og de fleste stikkene jeg får hovner opp og blir store som golfballer...

På mandag begynner vi å jobbe. DET blir spennende.